Intuitivt tenker man at boikott er det eneste riktige. Tanken på at vi gjennom økonomiske transaksjoner skal være med på å holde liv i militærregimet er uutholdelig.
Mange her hjemme har da også
tatt til orde for dette. Men er det egentlig så enkelt
?Se tilbake på Irak og hvor
feilslått den langvarige FN-boikotten av landet var. Se på Sudan hvor en ensidig boikott fra enkelte vestlige land ikke har gjort annet enn å bane veien for kinesiske selskaper som glatt ser bort fra de grove forbrytelsene mot menneskeheten som foregår i landet. Dermed er alt man har gjort å styrke Kinas rolle. Neppe hva man ønsket og neppe noe framskritt for menneskerettighetssituasjonen i regionen.
Og boikott vil si å stenge ute, å nekte å samarbeide med. Dermed vil det også si det motsatte av samarbeid, det motsatte av dialog. Og hvor er da redskapene vi trenger for å kunne skape endring?
Hovedproblemene med de ovennevnte boikottene er at de ikke har vært gjennomført av et samlet verdenssamfunn. Og som vi kan se av eksempelet Irak er FN dessverre ikke noen garanti for enhetlig opptreden.
Men det betyr ikke at man skal gi opp! Et godt eksempel på det er Apartheidregimet i Sør Afrika. En av de viktigste faktorene til at det knakk sammen var en effektiv boikott.
Et annet eksempel er hvordan man fikk presset Kina til å foreta seg noe overfor Sudan – det resulterte i at man endelig fikk klarsignal for en FN-styrke som faktisk kan utgjøre en forskjell for menneskene i regionen.
Disse viser oss hvor viktig det er å få med de nye stormaktene i Asia når vi ønsker å få til noe for mennesker som lider. Vi er nødt til å få et sterkere fokus på land som India, Kina og Russland, vi er nødt til å få et tettere partnerskap med disse. Tiden da USA alene kunne utgjøre forskjellen er i stor grad forbi selv om landet beholder sin posisjon som verdens eneste supermakt – enn så lenge.
Men selv om vi kan se at boikotter ikke nødvendigvis virker etter hensikten gjør ikke det at vi skal la være å tenke selv. Det er en forskjell på å trekke StatoilHydro ut av land med tvilsomme rulleblad på menneskerettigheter og på det å la være å kjøpe varer mer eller mindre direkte fra kriminelle regimer.
Et vestlig selskap som er lydhøre for tanken om at menneskerettigheter skal tillegges vekt utgjør et positivt potensiale i landene det opererer i. Å kjøpe varer fra kriminelle er noe helt annet.
Derfor er argumentasjonen fra norske selskaper som gjør det siste
pinlig. ”Denne vurderingen kan ikke vi gjøre, den må staten gjøre” sier Knut Heiberg-Andersen, direktør i Windy som bruker burmesisk teak. Staten har gjort vurderingen og bedt norske selskaper om ikke å handle med burmesisk teak. Så Heiberg-Andersen tar feil på det punktet.
Dessuten bryter han de forpliktelsene han har som menneske, de samme forpliktelsene nazi-forbrytere ble dømt for ikke å ha overholdt under 2. verdenskrig. ”Vi fulgte bare ordre” sa de. ”Som mennesker hadde dere plikt til å vite bedre” sa domstolene og dømte dem.
På samme måte kan man dømme Knut Heiberg-Andersen og hans
medsammensvorne: De er dårlige mennesker og en del av forklaringen på hvorfor mennesker dør og mishandles i Burma.
På god fotballmanér og som et godt menneske hater jeg Lyn og alt klubben står for. Likevel jublet jeg høyt i det Christian Brink mot spillets gang scoret 4 min før slutt og så ut til å slukke brannen, i det minste for en ukes tid. Så varte det bare to minutter før Azar Karadas tente hele kruttønna igjen.
